Dagen før ble studentene tatt med ut på merdkanten og på laksefabrikk av Kystmuseet på Hitra. Mange opplevde havbruksnæringa på nært hold for første gang.
Bakteppet: Fiskeoppdrett er Norges neststørste eksportnæring etter olje, gass, og leverandørindustrien til olje- og gassnæringa, og samtidig Norges største fornybare eksportnæring.
Det er også en sentral arbeidsgiver i mange kystsamfunn.
Les reportasje i Universitetsavisa: – Mye med havbruk som ikke er bra, men vi trenger den næringen
Havbruksnæringa er en viktig næring for norsk økonomi, men det vil kreves mange grep for å kunne vokse videre på en bærekraftig måte, økonomisk, sosialt og miljø- og klimamessig.
I sommer ble lakseelver stengt for å beskytte villaksen, og det ble rapportert om for høye lusetall i nord. Lakseanlegg sliter med ulike typer sykdommer. Laksedødeligheten er totalt sett for høy.
Men hvordan ser framtida ut – går det mot himmelen eller utfor stupet? Tror studentene mest på dystre dystopier eller lykkelige utopier?
- Brohode Havbruk er et offentlig-privat partnerskap som investerer i samspill mellom havbrukssektoren, videregående skole, universitet og offentlig forvaltning.
- Målet er å styrke rekrutteringen til havbruksnæringen, øke relevansen i utdanning og forskning, og å stimulere innovasjonskraften i næringen.
- Gjennom Brohode havbruk er det startet nye utdanninger på NTNU som en Minor i havbruk som kan tas av studenter på mange ulike linjer på NTNU og Havbruksingeniør-studiet.
- Brohode havbruk har mange møteplasser for studenter og havbruksnæringa. Blant annet Brohodekonferansen.
Lys eller mørk framtid?
Hvert år er studenter fra mange ulike studier en sentral del av programmet på Brohodekonferansen.
De pitcher ideer på scenen etter gruppearbeid i forkant. Deretter får de tilbakemelding – fra representanter for havbruksnæringa, offentlig sektor, forskere og universitetsansatte om disse ideene.
– Hvordan sikrer vi at jordas ressurser brukes på en bærekraftig måte i 2050? Hvordan vil lakseindustrien se ut da? Dette var spørsmål Kristian Byskov Rasmussen, stipendiat ved Kunstakademiet i Trondheim, stilte studentene i år.
Han ga studentene i oppgave å skrive en science fiction-inspirert fortelling om hvordan havbruksnæringa ser ut i 2050. Fortellingene skulle framføres på konferansedagen.
Dette var en helt ny type oppgave.
Les også: En uke med NTNU-kunst i Trondheim
Disse fortellingene skulle så tas videre i gruppediskusjoner rundt bordene med representanter fra næring og offentlig virksomhet – for igjen å bli en ny fortelling.
Lukket havbruk til havs
Hva var studentenes framtidsfortelling?
Den første gruppa hadde lagd en historie om Ronny. Han jobber i havbruksnæringa i Norge, med lukkede merder plassert til havs.
Det meste er automatisert, og Ronny sitter i et kontrollrom alene på jobb. Her overvåker han mange anlegg samtidig.
Klimaendringene har gjort at stormene har blitt langt villere, og han er dypest sett ensom, ulykkelig og bekymret for de ville kreftene som naturen kan slippe løs – hva vil skje med merdene som ligger langt ute i havet da?
Bekymringen for klimaet og den sosiale framtida ligger under overflaten, men når det gjelder framtidas teknologi har studentenes fortelling stor grad av optimisme.
– Vi har ikke nådd FNs bærekraftsmål, så klimaendringene er store. Teknologien er så avansert at det ikke er bruk for mennesker, derfor sitter Ronny ensom på jobb, forteller første gruppe, som består av studenter som studerer biologi, havbruksingeniør, materialteknologi, energi og miljø, informatikk og ocean resources.
Laksegjeting
Den andre gruppa tok fiskens perspektiv.
– I stedet for sauer på baute, sender vi fisken på beite med geofence og chip i nakken. Vi bruker undervannsdroner til å gjete fisken. Laksen er genmodifisert slik at den har en evigvarende plommesekk som gir den mat, forteller gruppe to som består av teknologioptimister som studerer produktutvikling og produksjon, maskiningeniør, havbruksingeniør, marin teknikk, bioteknologi og industriell økonomi.
Vi følger laksen Nemo som er chippa med en liten brikke som forteller ham hvilket område han bør befinne seg innenfor. Det er slutt på fysiske merder. Fisken gjetes rundt gjennom geofencing. Et fritt og lykkelig lakseliv.
Men det blåser opp til storm.
Nemo blir tatt av en undervannsstrøm og havner utenfor geofence-området. Da stopper også mattilførselen som han bærer med seg i en plommesekk – som minner om det laksen har på tidligere stadier.
Nemo blir reddet av undervannsroboter som gjeter eller lokker ham tilbake mot riktig område ved hjelp av lydbølger.
Laks i skyskrapere i Kina
I tredje gruppe blir vi kjent med familien Jensen fra Inndyr, som har drevet med oppdrett i generasjoner. Nå driver de med multitrofisk, holistisk, bærekraftig og miljøvennlig havbruk med blant annet laks, blåskjell og sukkertare. Med multitrofisk menes et havbruksanlegg som har mange arter – både planter og dyr.
– Framtida er lys for norsk økonomi, vi har avsluttet lakseeventyret i Norge og tatt det utenlands – på land. Samtidig har vi en parallellfortelling om en liten familiebedrift som går motstrøms og driver med multitrofisk akvakultur og turisme, forteller gruppa som har studenter fra kybernetikk og robotikk, biologi, materialteknologi og biomarin innovasjon.
Familien Jensen produserer laks i verdensklasse uten å skape uønskede ringvirkninger på lokalmiljøet i form av utslipp og sykdommer.
Men dette er en minimal del av havbruksnæringa i 2050.
Det aller meste av norsk laksenæring er utkonkurrert eller kjøpt opp av store selskaper som driver landbaserte anlegg i Kina, Japan og USA – nærme de største markedene og dermed med mindre transportavtrykk.
Norges viktigste inntektskilde er å drive høyteknologiske lakseanlegg i høyhus i utlandet. Små anlegg som familien Jensens er sjelden vare.
Men familien Jensen lever godt av å selge coolcation for rike turister i vakre Norge, hvor de serverer mat fra eget anlegg på spahotellet de driver.
LandLax: Nytt nasjonaleventyr på atomkraft
Gruppe fire hadde rett og slett plassert seg selv inn i framtida. De kom på besøk tilbake i 2024. Der de kom fra, Norge anno 2050, er alt havbruk plassert i landanlegg. Det meste av biologiske og teknologiske utfordringer er løst.
– Vi har en kjempelys framtid med landbaserte anlegg hvor alt kan resirkuleres, lakseanleggene er robotiserte med få ansatte og små atomkraftverk som gir energi. Dermed er drivhusgassutslipp redusert til et minimum, forteller gruppa bestående av studenter fra marin teknikk, minor i havbruk, produktutvikling og produksjon, bioteknologi, maskiningeniør og matvitenskap.
Laksebasseng er en del av mange hushold. Og landbasert oppdrett gjør at man har god kontroll – bedre avfallshåndtering, mindre påvirkning av økosystemene, god sykdomsovervåkning og null rømming.
Laksen trives veldig godt.
Gruppa ser tilbake på hvordan ting ble drevet i 2024 – ved hjelp av ikke-fornybare energikilder og rister på hodet.
Deres beskjed fra framtida er: Hiv og hoi – kom dere på land!
Multitrofiske sensorovervåkede offshoreanlegg
Femte gruppe hopper i sjøen igjen.
– Vår fortelling inneholder mye teknologi. Oppdrett er en veldig bra business, men menneskene er ensomme og har mistet kontakt med hverandre, forteller gruppa med studenter fra ocean resources, marin teknikk, matvitenskap, maskiningeniør og Entreprenørskolen.
De har en kvinnelig protagonist. Sigrid er røkter i Borealis Seafood med en doktorgrad i autonome systemer. Oppdrettsnæringa er preget av automatikk og utbredt datainnsamling i multitrofiske og teknologistyrte offshore merder.
Litt som Ronny i første gruppe sin historie, er hun ensom på jobb. Avansert teknologi, autonome forsyningsskip drevet av kompakte kjernekraftenheter og kunstig intelligens er noen av ingrediensene i jobbhverdagen.
Et nettverk av avanserte sensorer overvåker merdene og analyserer fiskens helse, vannkvalitet og at anlegget fungerer som det skal. Undervannsroboter sørger for vedlikehold av anlegg og deteksjon for tidlig å avdekke sykdom, parasitter og annet.
De fleste arbeidsoppgaver gjøres digitalt i kontrollrom, men i dag skal hun ut å inspisere et nytt multitrofisk anlegg.
Studentenes fortellinger ble tatt godt imot av publikum på konferansen. Neste steg var å diskutere hva som kunne skje videre i bedre eller verre retning, og lage en ny fortelling.
Mer enn bare fortellinger
– Slik former vi framtida: Ved å forestille oss verden på en annen måte enn hvordan vi lever her og nå. Prosessen med å forestille oss har elementer av å forutse, men også å gi muligheter for forandring. Det er gjennom å forestille oss verden – før det settes ut i handling – at vi forandrer verden, sier Byskov Rasmussen.
Han kommenterer også at vi lever i en tid med mange katastrofer som foregår parallelt, og som gjør oss overveldet over hvordan virkeligheten ser ut.
– Om vi slutter å forestille oss, lage og dele fortellinger, blir det vanskelig å se konturene av horisonten på reisen. Da klarer vi heller ikke å lage den framtida vi ønsker oss, sier Byskov Rasmussen.
Studentenes historiefortelling er ikke bare en øvelse på en konferanse, men går inn i en større fortelling om hvordan man skal forme framtidas havbruk i ønsket retning.
– Vi produserer vår egen framtid med de handlingene vi gjør i dag. Det er kjernen av science fiction som fortellingsform: Med utgangspunkt i nåtiden forestiller man seg en eller flere endringer som gjør verden annerledes. Man forlater virkeligheten, men gjør det for å reflektere over nåtiden. Her er det kritiske potensialet i science fiction, sier Byskov Rasmussen.
Han skal bruke studentenes fortellinger og de fortellingene som ble skapt rundt bordene etter framføringene i sitt stipendiatprosjekt videre.
For første gang har Brohode Havbruk blitt del av et kunstprosjekt.