Utstillingen Illuminating Nordic Archives (21. mars – 8. juni 2025) er Furunes’ største solopresentasjon i USA National Nordic Museum i Seattle. Utstillingen en del av markeringen av 200-årsjubileet for norsk utvandring til Amerika. Med sin egenutviklede perforeringsteknikk bearbeider hun fotografier og monumentale bilder som trer frem og forsvinner i lys og skygge. Temaene spenner fra klimakrise til hvilke historier vi velger å bevare. For Furunes handler kunsten om å løfte frem det som er dokumentert og sant, og som ikke er styrt av økonomiske interesser.
— I dag er det radikalt å søke det som faktisk stemmer. Ikke som noe naivt, men som kunnskap som holder over tid. Arkivene, vitenskapen og kunsten kan være steder der vi fortsatt kan nærme oss det, sier hun.
Utstillingen, som løfter frem liv og historier som ofte overses, kunne knapt vært mer aktuell. I løpet av mars signerte Donald Trump to presidentordrer med potensielt dramatiske konsekvenser for amerikanske kultur- og forskningsinstitusjoner. Den første, «Continuing the Reduction of the Federal Bureaucracy», datert 14. mars, åpner for betydelige innskrenkninger og mulig nedleggelse av flere sentrale institusjoner, blant annet Institute of Museum and Library Services (IMLS) og deler av Smithsonian Institution, et globalt ledende kompleks for forskning, utdanning og bevaring av kulturarv. En svekkelse som kan få konsekvenser langt utover USAs grenser. Den andre presidentordren, «Restoring Truth and Sanity to American History», ble signert 27. mars. Den gir visepresidenten i oppdrag å fjerne det administrasjonen omtaler som «upassende, splittende eller anti-amerikansk ideologi» fra Smithsonian-institusjonens museer, forskningssentre og National Zoo.
— I åpningstalen trakk museumsdirektøren frem presidentordren fra 14. mars og kalte den både trist og dramatisk. Slike institusjoner forvalter ikke bare kulturarv, men utgjør også en grunnpilar i demokratiet, sier Furunes, som uttrykker sterk uro over utviklingen.
— Historiske arkiver gir oss muligheten til å forstå både fortid og nåtid i nytt lys. Dersom disse trues, mister vi noe av vår felles hukommelse, sier Furunes, og understreker hvor viktig det er å ha tilgang til upolerte kilder som stadig kan tolkes på nytt.
Kunst som vitnesbyrd: nærbilder av mennesker, minner og natur som forsvinner
Illuminating Nordic Archives består av 28 verk fordelt på fire prosjekter, noen helt nye, andre vist tidligere. For første gang vises arbeidene uten dagslys og med mørkegrå vegger, etter kuratorens ønske.
— Jeg har aldri prøvd det før, men det skapte en spesiell stemning. Publikum begynte å hviske, som om rommet la til rette for noe stille og andektig, sier Furunes. Hun beskriver responsen som sterk.
— Jeg blir glad når jeg ser hvordan folk reagerer. Det føles som om vi har bygd noe viktig sammen.
Ett prosjekt bygger på Sophus Tromholts fotografier av samisk liv i Kautokeino på 1880-tallet, bilder som viser mennesker med verdighet, i kontrast til samtidens rasebiologiske fotografier. Et annet er Of Faces, basert på rasebiologisk materiale fra Uppsala, der personer fra Finland, Norge og Sápmi ble utsatt for registrering og tvangssterilisering mellom 1900 og 1939. Furunes gjenskaper portrettene i stor skala og gir de avbildede sin individuelle verdighet tilbake.
Hun viser også verk basert på bilder fra Norsk Polarinstitutts arkiv tatt av Geir Wing Gabrielsen, og egne fotografier fra Svalbard. Under en ekspedisjon til Ny-Ålesund i 2024 ble hun sterkt preget av landskapet.
— Isfrontene trekker seg tilbake med opptil 300 meter i året. Det er som å se naturens livsforløp i oppløsning, sier hun. I arbeidet med Svalbard-prosjektet fant hun inspirasjon i botanikeren Hanna Resvoll-Holmsens nøkterne, vitenskapelige dokumentasjon av planter og landskap på Svalbard tidlig på 1900-tallet.
— Hun fotograferte ikke for å forskjønne, men for å bevare kunnskap. Det blikket har inspirert meg.
For første gang har Furunes brukt farger i sin perforeringsteknikk, med lag i cyan, magenta, gult og svart, inspirert av silketrykk.
— Jeg maler over sjablongene og perforerer lagene. Det gir en fysisk fargeseparasjon, der fargene støter mot hverandre og skaper uventede effekter. Fargen ble et svar på det jeg så på Svalbard, alt er i bevegelse der oppe – i isen, lyset og refleksjonene.
Kunst som et møte som forandrer
Furunes har i flere tiår arbeidet med arkivmateriale som utgangspunkt for sin kunst. Hun oppsøker ofte arkiver drevet av nysgjerrighet, men opplever at funnene ofte fører til nye retninger. Et av de mest omfattende prosjektene startet i 2006, da hun fikk tilgang til det rasebiologiske arkivet i Uppsala. Arkivet, etablert av legen Herman Lundborg på 1920-tallet, dokumenterte systematiske målinger og fotografier brukt til raseklassifisering i Norden. Tilgangen var vanskelig, og Furunes møtte skepsis. Likevel fordypet hun seg i materialet, og spørsmålene som oppstod, er fortsatt aktuelle: Hvordan brukes informasjon om mennesker i dag? Hvilke paralleller finnes til moderne praksiser innen DNA-registrering, helse og kontroll?
– Jeg er ikke bare opptatt av det historiske materialet, men hvordan informasjon som hevdes å være til samfunnets beste, også kan brukes mot enkeltindivider, sier Furunes. Og det er også individuelle skjebner hun har gitt stor plass ved å transformere arkivfoto til store, perforerte portretter.
Anne-Karin Furunes håper kunsten hennes kan legge til rette for et møte, ikke bare med et verk, men med et annet menneske. Blikket i portrettene inviterer betrakteren inn, og når motivet trer frem i riktig lys og avstand, kan det oppstå en fysisk og emosjonell resonans. Hun har utdanning både som arkitekt og kunstner, noe som preger hennes forståelse av rom og lys. Verkene omtales ofte som romlige objekter, og motivene trer tydeligst frem på avstand, i bevegelsen mellom bildet og betrakteren.
– Et virkelig møte endrer oss. Det handler om å være åpen, å gi oppmerksomhet til noe vi ellers kunne valgt å se bort fra. Jeg tenker mye på det begrepet: møte. For det skjer ikke alltid. Men når det skjer, også med et kunstverk, så setter det spor.
Hun trekker frem kunstneren Barnett Newman, kjent for sine monumentale abstrakte malerier, og hans idé om at maleriet kan fungere som et møte: som når to mennesker møtes og noe forandres. Dette ønsket finnes også i hennes egne verk.
– Jeg kan bli sterkt berørt av et lite papirbilde, på grunn av et blikk eller noe annet. Det historiske bildet gjør noe med meg i nåtid, og det er denne opplevelsen jeg vil fremheve. Jeg vil transformere det til en større fysisk størrelse, noe andre kan møte.
Hull som gir form til fravær
Nærhet og fravær er sentrale dimensjoner og fraværet viser seg både som fysiske hull i materialet og som noe mer eksistensielt: fravær av liv, av fortellinger som er tiet i hjel, av natur i ferd med å forsvinne. Furunes beskriver arbeidet sitt som en måte å skape rom, der arkivene kan forstås i nye sammenhenger.
— Det handler også om å hente frem de delene av arkivet vi kanskje helst ikke vil se. De fleste historier som fortelles, kommer fra den vinnende siden, men gråsonene og de komplekse fortellingene er også viktige, sier hun og legger til at oppmerksomhet er et hovedtema i kunsten.
— Hva velger vi å se? Hva velger vi å overse? Bildene mine forsøker ikke å gi svar, men kan kanskje åpne noe i den som ser.
Teknikken har hun utviklet siden 1990-tallet og bygger på halvtoneprinsippet fra gamle avistrykk. I stedet for å legge til maling, fjerner hun materiale ved å slå tusenvis av små hull i lerret eller metall. Bildene vokser frem i møtet mellom lys og skygge – mellom det som er der, og det som mangler.
— Jeg er kanskje mer opptatt av at bildet skal puste og uttrykke en form for skjørhet enn å stadfeste noe. Det er en form for negasjon, et bilde bygget opp av fravær, sier Furunes og forteller at prosessen er både fysisk og tidkrevende.
— Jeg arbeider for hånd, sittende med materialet vendt ned mot gulvet, og bruker ofte flere måneder på ett verk. En meditativ og langsom metode, der det manuelle arbeidet er sentralt.
Kunstens rolle i en polarisert tid
Furunes mener kunsten har en rolle i å dokumentere og bevare kunnskap i tider preget av oppløsning og desinformasjon. Hun deler manges bekymring for kunstens vilkår.
— Jeg tror kunsten overlever. Men jeg er bekymret for hvor marginalisert den kan bli.
Hva slags innflytelse håper du at din kunst kan ha?
— Jeg håper kunsten min kan belyse historier og perspektiver som ikke er så kjent. At den trekker fram fragmenter av noe vi tror vi kjenner, og får oss til å rekonstruere sammenhenger på nytt. Jeg har også stor tro på at kunst kan vekke engasjement, fordi den kan gi rom for en emosjonell opplevelse – en resonans som kanskje åpner for nye måter å forstå eller kjenne noe på.