Er leseinteressen i befolkningen i krise, og hva kan vi i så fall gjøre med det? Kari Spjeldnæs tar opp blant annet disse spørsmålene i boka LESEKRISE. Om lesing og konsentrasjon i en digital verden (2026). Nettverk for lesekultur har hatt lesesirkel om denne boka, som frembrakte noe i oss; vi reflekterte, kritiserte, assosierte og ble engasjerte. Vi kunne ikke hatt akkurat denne samtalen uten akkurat denne boka. Det er det som er så fint med litteratur – den skaper og gir tilgang til fellesskap og innsikt, noe deltakerne i dette nettverket er opptatt av.
Om forfatteren
Kari Spjeldnæs er litteraturviter, og jobber i dag som førsteamanuensis og instituttleder ved Høyskolen Kristiania. Hun har doktorgrad i lesing og digitalisering innenfor fagfeltet medievitenskap, og hun har over 30 års arbeidserfaring fra norsk bokbransje, blant annet som forlagsredaktør. Fra før har hun gitt ut bøkene På ski fordi. Om gleden ved å gå på ski (2018) og Lese. En liten bok om store opplevelser (2020).
Hva gjør boka?
Boka fungerer som en slags kunnskapsoppsummering, og gir en oversiktlig innføring i lesekrise som tema samt forskning på området. Boka prater til tidsånden og det faktum at lesing og skjermbruk i dag har stor oppmerksomhet – både i og utenfor skolen. Vi har ei regjering som vil bruke én milliard kroner ekstra på et nasjonalt leseløft de fire neste årene, vi har en kunnskapsminister som vil ha skjermene «ut av skolen», og nylig kunne vi lese i Khrono om foreleser Lars Dehli ved Høyskolen Kristiania, som kaster ut alle studenter som bruker skjermer under forelesningene hans. Det kan virke som at hele samfunnet har behov for en «digital detox» – å koble av for å koble på, og forfatteren fronter at det er fullt mulig å ta sterkere styring over egen oppmerksomhet.
Spjeldnæs skriver nyansert om den digitale utviklinga, noe vi setter pris på. Hun identifiserer problemet med skjermer, samtidig som hun trekker fram hvilke nye muligheter de gir. For eksempel beskriver hun hvordan digitalisering muliggjør en effektiv vei inn i et nytt forfatterskap, ved at vi kan søke opp og lese anmeldelser og beskrivelser, for så å kjøpe og laste ned ei bok vi fikk tips om et øyeblikk tidligere. Vi drøfter hvordan digitaliseringa skaper en tilgang og åpner (litteraturens) verden for flere, og på flere språk – ikke minst, og at det er viktig og bra. Samtidig gjør digitaliseringa oss enda mer individualisert; vi sitter hver for oss, oppslukt i vår egen skjerm, uten blikk for verden rundt oss.
I et av kapitlene i boka, som handler om verdien av fordypning og det å vokte seg for tidstyver, presenterer forfatteren et eksperiment fra forskningsprosjektet Digitox. I dette eksperimentet ble folk på vei inn til biblioteket spurt om de ville ha en gammeldags papirkonvolutt for å oppbevare mobilen sin i. Oppdraget til mobileierne var at de selv skulle oppgi et tidspunkt hvor mobilen kunne tas ut av konvolutten. Deretter ble tidspunktet skrevet på konvolutten, mobilen lagt oppi, konvolutten limt igjen og gitt tilbake til eieren. Vi diskuterte hvordan vi kan prøve dette i egen undervisning, for eksempel ved å be studentene skrive tidspunktet for når mobilen ble lagt i konvolutten, og la dette motivere dem til å beholde mobilen i konvolutten lengst mulig – som en slags konkurranse i selvbeherskelse. Vi takker Spjeldnæs for inspirasjonen!
I et annet kapittel, som handler om digital makt og innflytelse, dvelte vi ved begrepet plattformisering. Det vil si at plattformbaserte digitale medier, som for eksempel Amazon, Spotify eller Storytel, påvirker valgene våre, ved å gi oss anbefalinger basert på algoritmer. Det er altså datamaskiner som skyver oss i bestemte retninger og mot bestemte valg. Slike anbefalinger sparer oss gjerne for tid, i og med at vi raskt finner en ny bok som trolig passer oss. Men slike algoritmer benytter seg av folks klikk-rate og kjøpshistorikk, noe som favoriserer sjangre med bred appell. Det blir som en slags algoritmisk portvokter – hvem får bli lest?
En annen interessant diskusjon som springer ut av lesing og digitalisering som tema, er forskjellen mellom det å lese med øynene og det å lese med ørene. Ut fra sitt kognitive perspektiv, som lesesirkelen mener er litt for snevert, fokuserer Spjeldnæs på hjerneforskning som viser at syns- og hørselsinntrykk bearbeides i ulike deler av hjernen, og at det finnes rundt 100 milliarder nerveceller i menneskehjernen som kan påvirkes ved at vi bruker dem. Poenget er altså at å lese og lytte er to ulike transaksjoner. Når vi leser tekst med øynene, må vi gjøre all tolkning selv. Når vi derimot leser med ørene, peker Spjeldnæs på at innleseren allerede har gjort en del av tolkningsarbeidet for oss – som i sin tur får betydning for hvilken innsats vi selv trenger å legge ned for å skape mening ut av teksten. I lesesirkelen diskuterte vi dog hvordan innleserens tolkning ikke bare fungerer som støtte, men også hvordan den kan bidra til å forbedre leseopplevelsen og til at vi husker den godt i ettertid. Når en innleserstemme for eksempel gir ulik valør til de ulike karakterene, vi kan omtrent høre stemmene for oss, når vi tenker tilbake på lydbøker eller hørespill vi har opplevd.
Kritiske betraktninger
I boka løftes det fram ulike grunner til at vi leser – at det på ulikt vis handler om å skape mening. I lesesirkelen var det enighet om at den kognitive vektinga gjør framstillinga av lesing noe ubalansert. Er ikke lesing noe mer enn det som skjer inni hodet til det enkelte individ? Hva med kulturen og fellesskapet som individet er en del av?
Vi stusser også over framstillinga av at det eneste som fremmer konsentrasjon over tid, er lesing. Boka oppleves på dette viset noe reduksjonistisk.
Til slutt mener vi at boka, rent redaksjonelt, har et forbedringspotensial. Vi lar oss påvirke av skrivefeil, kjedsommelige repetisjoner og uklare sammenhenger. Språket kunne med fordel vært mer stringent. Og når det gjelder den tabloide overskrifta og det røde omslaget, som til sammen signaliserer noe faretruende, stiller vi oss spørsmålet: Trenger vi egentlig mer av dette?
Vi leser – har lest – eller skal lese:
Per Esben er i gang med å lese A world without Email, skrevet av Cal Newport (2021). Boka gir en slags utopisk beskrivelse av en verden uten e-post. Trenger du å finne fokus og forvandle måten du jobber på, kan denne boka kanskje være noe for deg.
Irmelin har via Leseklubben fått et gledelig gjensyn med Picture of Dorian Grey, skrevet av Oscar Wilde (1890), som hun leste flere ganger da hun for omkring 30 år siden var på utveksling i Brasil. Og bøker som leses gjentatte ganger må vel kunne tjene som en anbefaling? Ellers har hun lyst til å lese Seksti kilo solskinn, skrevet av Hallgrimur Helgason (2026), som blir omtalt som en storslått og oppslukende fortellling om nordmenn og islendingers felles historie på Island. Undertegnede ble inspirert av Tatjana til å lese Trilogien om Gutten, skrevet av Jón Kalman Stefánsson (2015), som hun en gang fikk i gave av Irmelin. Også her er handlinga lagt til Island, og følger «en gutt som er nødt til å bli voksen i en hard, men samtidig uforståelig vakker verden». (Den siste setningen er lånt fra ARK Bokhandel sine nettsider, fordi jeg etter tipset søkte opp boka og fikk lyst til å lese den – digitaliseringas muligheter, der altså.) Boka er allerede bestilt på biblioteket!