17. september 2025 hadde det lokale Nettverk for lesekultur ved NTNU sin første lesesirkel. Vi tar sikte på å møtes hver måned med seminar og lesesirkel annenhver gang. Per Esben Svelstad presenterte Yves Cittons The Ecology of Attention. Referent Tatjana K. Samoilow.
Om Citton
Yves Citton er en sveitisk litteraturviter og intellektuell som er ansatt ved Universitetet Paris 8 Vincennes-Saint Denis (Frankrike). Han har gjennom mange år engasjert seg i kulturpolitiske debatter om skjønnlitteraturens verdi i utdanning og samfunn. Her opererer han – ikke så ulikt som vi gjør i Skandinavia – med et utvidet litteraturbegrep som omfatter andre medium. Hans tenkning bygger bl.a. på medieteoretikeren Vilém Flusser (1920–1991), Gilles Deleuze (1925–1995) og gjennom Deleuze filosofen Baruch Spinoza (1632–1677). Citton er også en viktig inspirasjonskilde for den britisk-amerikanske litteraturviteren Rita Felski, som er toneangivende i dagens litteraturdidaktikk.
Oppmerksomhetens økologi
Oppmerksomhetens økonomi
Utgangspunktet for Cittons teori om oppmerksomhetens økologi er at menneskelig adferd, kultur og altså tilværelse ble radikalt endret med moderniteten. Det er først med moderniteten at kulturkonsumpsjon – å gå på teater, café, kino, lytte til radio eller det å ha muligheten til å trekke seg tilbake og lese en bok – er en mulighet som eksisterer for den brede massen. Å vie oppmerksomheten mot ulike medieuttrykk er altså for Citton et moderne fenomen.
Problemet er at det kommer stadig nye kulturuttrykk til, og dermed oppstår det mangel på tid, noe som fører til det som av mange i dag kalles for en oppmerksomhetsøkonomi (særlig kapittel 2). Ja, hele språket rundt oppmerksomhet er blitt økonomisert (f.eks. sier man «to pay attention»). I denne økonomiske forståelsen blir oppmerksomhet et spørsmål om av eller på: Enten er man oppmerksom, eller så er man det ikke. Citton søker å nyansere denne forståelsen ved å utforske ulike måter å være oppmerksom på.
En avgjørende konsekvens er at oppmerksomhet er blitt individualisert. Ulike aktører og medieplattformer kjemper om individets oppmerksomhet. Samtidig konkurrerer også individene om å bli sett. Den som har oppmerksomhet, får mer (f.eks. likes i kommentarfeltet). Det samme kan vi se ved våre egne institusjoner, der antall publikasjoner eller forskeres medieoppslag er det som verdsettes, fremfor den sakte forskningen.
Som man ser, er Cittons tenkning forankret i kapitalismekritikken. I mediekritikken kan man høre et ekko fra frankfurterskolens kritikk av massemediene, men det er ikke mediene i seg selv som er blitt til en vare, men oppmerksomheten. Citton skriver at «Hvis et produkt er gratis, er det du som er det egentlige produktet».
Oppmerksomhet som nettverk
Poenget for Citton er at oppmerksomhet ikke bare eksisterer på individuelt nivå, men er skapt relasjonelt, i nettverk. I første kapittel diskuterer Citton oppmerksomhet som kollektiv og samstemt, og innfører begrepet «in-formasjon». Han sier at mediesfæren er «in-formert». Det betyr at informasjon – selvfølgelig – aldri kommer til oss nøytralt, men er alltid forformet. Vi blir kulturelt oppdratt til å tenke og agere slik vi gjør. Oppmerksomhet er et sosialt fenomen, som fordeler seg i et samspill. Dette betyr også at de som forvalter oppmerksomheten – la oss kalle dem oppmerksomhetskapitalistene – har makt til å bestemme hvordan vi ser verden.
Innad det vi kan kalle for oppmerksomhetsnettverket, kan oppmerksomhet styres i ulike retninger. Dette, mener Citton, gjør oppmerksomhet til et verdispørsmål. Hva man vier oppmerksomhet til, er medbestemmende for hva som verdsettes. Dette er et myndiggjørende perspektiv. Vi er ikke bare rene ofre for medieuttrykk og informasjonen som omgir oss, men vi kan også påvirke nettverket ved å yte motstand eller bevisst dyrke andre oppmerksomhetsformer.
Årets valgkamp er et godt eksempel på det. Den har fått mye kritikk for å ha dreid seg noe ensidig om formueskatten, mens kultur- og skolepolitikk har fått lite oppmerksomhet. Kritikken mot valgkampen peker nettopp på at det er mange aktører som kunne ha bidratt til å dreie oppmerksomheten.
Det er i denne forståelsen av at oppmerksomhet oppstår i relasjoner, begrepet om oppmerksomhetens økologi er forankret. Han er særlig påvirket av dypøkologien til Arne Næss. Vi ser i denne tenkningen også hans slektskap med Rita Felski som bygger på Aktør-Nettverks-Teori (ANT), så vel som mange andre relasjonelle tenkere som Hartmut Rosa og Yuval Noah Harari.
Løsningen
Problemet i dag er ifølge Citton at det har skjedd en homogenisering, der sosiale medier representerer en «vektorialistklasse». Det er de som bestemmer hvor man retter blikket (kapittel 3). Disse tendensene må vi løsrive oss fra ved å improvisere (kapittel 4). Citton løfter særlig frem dialogen og den muntlige samtalen, som han mener alle kan delta i.
Dette har vi diskutert er en noe naiv posisjon. Med moderne skjermbruk, og særlig etter korona og med eksplosjonen av KI har vi nå en generasjon med unge mennesker som i mindre grad er sosialisert inn i mellommenneskelige relasjoner, og vi registrerer at våre egne studenters dialogiske ferdigheter er blitt svakere.
Det gjør likevel ikke idealet mindre viktig, og vi merker oss at Citton argumenterer for at både elever og studenter bør posisjoneres som forskere. Dette kan sies å være i tråd med dagens utforskende undervisningsideal, som er bl.a. blitt utformet i KiDM-prosjektet i Danmark.
For å lure de dominerende oppmerksomhetsmekanismene, argumenterer Citton for alternative antikapitalistiske oppmerksomhetsformer med økologiske implikasjoner (økologi betyr her relasjon) (kapittel 5). Så problematiserer Citton et dominerende ideal om fordypet oppmerksomhet, og mener at distraksjon kan fungere frigjørende. Når man gir rom til distraksjon, kan man la tankene flyte og tenke noe nytt. Han argumenterer også for at litteraturlesing kan fungere som en alternativ oppmerksomhetsform.
Citton foreslår at man skal differensiere mellom ulike former for oppmerksomhet, som man kan bytte imellom: hyperfokus, en åpen lydhør holdning og en flytende distraksjon. Hyperfokuset er det vi vanligvis tenker på som å være konsentrert eller fordypet – når man vier oppmerksomhet fullt og helt til et fenomen. Men vi kan også innta en mer åpen holdning til omverdenen, hvor vi er beredt til å la oss påvirke av ting som krysser syns- eller hørselsfeltet; dette er også en form for oppmerksomhet. Endelig finner Citton en alternativ oppmerksomhetsform i psykoanalysens metode med å veksle mellom aktiv lytting og å la tankene flyte. I en slik oppmerksomhetsform lar vi det vi persiperer, gå i dialog med personlige assosiasjoner, noe Citton mener er produktivt for analyse, nytenking og kritisk bevissthet.
Oppmerksomhet og lesing
I det siste kapittel (kapittel 7, kapittel 6 viser mest til ulike psykologiske studier om oppmerksomhet) argumenterer Citton for at vi bør mangfoldiggjøre vår forståelse av hva lesing er. Her støtter hans seg på posthumanisme og tenkeren N. Kathrine Hayles, og argumenterer for at litteraturvitenskapen bør utvides til en komparativ medievitenskap. Sentralt i et slikt vitenskapsfelt bør et metaspråk om oppmerksomhet stå – som jo Cittons bok er et bidrag til.
Hva kan Cittons teori bety i lesekultursammenheng?
Det er særlig Cittons utvidete forståelse av lesing vi har diskutert, og vi har fremhevet nødvendigheten av å forstå lesing som mange ulike praksiser. Kristiane Hauer gjør det i sin bok Læsing og fordybelse, der hun skiller mellom oppslukt lesing, dybdelesing og nærlesing som tre ulike fordypningspraksiser. Vi diskuterte også hvorvidt Rosenblatts tradisjonelle skille (eller kontinuum) mellom efferent og estetisk lesing egentlig er finmasket nok. Er det fortsatt estetisk lesing når du ser etter sjangertrekk?
Vi har prøvd å se paralleller mellom Cittons oppmerksomhetsformer og former for oppmerksomhet i lesing, med vekslende hell, og vi fant at begrepene nok hører til oppmerksomhet, heller enn å være begreper om lesepraksiser, men at de kan hjelpe oss med å forstå oppmerksomhet mens man leser. Et viktig poeng vi (og Citton) kom frem til, er at dette ikke er normative, men heller deskriptive begreper, og at alle disse formene for oppmerksomhet har verdi. Når man sitter på toget og leser en bok, kan man være hyperfokusert, men man kan også plutselig la seg distrahere, og det kan være i den distraksjonen nye tanker kan oppstå.
Noe annet vi har diskutert, er hvordan tekstene i skolen hermer (er in-formert) av medietekster. De blir stadig kortere og minner stadig mer om reklametekster eller tekster fra sosiale medier. Vi har diskutert hvordan det å tematisere dette fenomenet med studenter og ev. elever kan være en sentral del av styrkingen av de lærendes kritiske tekstkompetanse.
En ettertanke: Når Citton gjør oss oppmerksomme på (pun intended) at vi har muligheten til å endre nettverkets økologi og altså retning, så er det en viktig påminner for oss alle som ønsker å styrke lesekulturen i samfunnet. Jo flere «lesenoder» vi planter i nettverket, desto mer oppmerksomhet styres mot disse, og slik kan lesekultur styrkes.