Slik opplevde norske jøder hjemkomsten og oppgjøret etter Holocaust

En doktoravhandling gir detaljert innsikt i hvordan store verdier konfiskert under Holocaust i Norge ikke ble gitt tilbake og hvordan de overlevende opplevde tiden like etter folkemordet.

Elise Barring Berggren. Foto: Privat

Elise Barring Berggren forsket på prosessen med å tilbakeføre og erstatte hjem, eiendeler og bedrifter konfiskert i Holocaust i Norge – altså restitusjonsoppgjøret.

– I doktoravhandlingen undersøker jeg både hvordan staten håndterte oppgjøret og hvordan de overlevende opplevde tiden rett etter Holocaust. Spesielt fokuserer jeg på den større menneskelige betydningen av restitusjon, sier Berggren.

Gir et unikt innblikk

Avhandlingen er den første systematiske forskningen på restitusjonsoppgjøret etter Holocaust i Norge. Den gir et unikt innblikk inn i hvordan den norske staten behandlet norske jøder like etter Holocaust og hvordan de overlevende gjenoppbygget sine liv.
 
– Jeg avdekker at jødiske søkere fikk mindre erstatning enn ikke-jøder. Det var flere institusjoner som håndterte oppgjøret. Hver av disse institusjonenes håndtering ble ufordelaktig for jødiske søkere på hvert sitt vis. De overlevende møtte et system som aldri var tiltenkt Holocausts ofre, og det var en lang og strevsom prosess.

2500 saksmapper

Berggren har gått gjennom opplevelsene til hvert eneste individ som ble rammet i Holocaust i Norge – om lag 2 400 personer.
 
– Jeg har analysert alle deres 2 500 saksmapper i byråkratiet som behandlet søknader om restitusjon, samt analysert lovtekster. Jeg har også brukt ytterligere kilder for å etablere biografiske detaljer.
 
Denne omfattende informasjonen har hun samlet i en database hvor hun har analysert dataene med en kombinasjon av kvalitative og kvantitative metoder.

Berggrens forskning viser at de overlevende i gjennomsnitt kun fikk tilbake 42 prosent av de innrapporterte verdiene. I tillegg var mye ikke rapportert inn, så de totale tapene var enda større. I tillegg var de følelsesmessige tapene enorme.

Dokumentmapper fulle av fortvilelse

Forskningen gir en dypere forståelse av den større menneskelige betydningen av eiendeler og for hvordan det ufullstendige oppgjøret påvirket disse betydningene.
 
– Mange led store økonomiske tap, både i tap av eiendeler og fordi de mistet forsørgere og familiebedrifter. Det påvirket levestandard og evnen til å returnere til dagliglivet. Særlig viktig er at tapene også var emosjonelle: Hjem og eiendeler var tilknyttet minner, mennesker, identitet og livene før Holocaust.
 
Slik påvirket oppgjøret også ofrenes evne til å komme hjem, bli gjenforent med gjenstander og oppleve rettferdighet.
 
– Eksemplene er mange. En flyktning ønsket å bruke oppgjøret «som delvis betaling for å få et hjem igjen». En mann var opptatt av å finne igjen portretter av familiemedlemmene, «som har den störste affeksjonsverdi for ham».
 
En ung kvinne hadde gjort en stor innsats i søket etter sin drepte mors arvesølv, men «Intet er funnet igjen». En mann søkte etter sine konfiskerte ytterklær, og forklarte at «jeg kann ikke gaa paa gaten, da jeg ikke eier en frakk nu».
 
– En eldre mann som mistet sine barn stilte staten til ansvar «for alt dem har brent op og alt dem har ødelagt for min familie». En ung mann forklarte at familiens tapte medaljer «var et kjært minne for meg om min far».
 
En enke avsluttet sitt siste brev til restitusjonsinstitusjonene: «Håper at De vil være så venlig å svare snart, da mine nerver lides under stadig å bli minnet om alt som har vært før.»

Påvirker fremdeles etterkommere

Forskningen er viktig både for å kaste lys over datidens menneskers opplevelser, og for å belyse en historie som fortsatt påvirker overlevende og etterkommere i dag.
 
– Avhandlingen øker kunnskapen om tiden etter Holocaust i Norge og jødiske nordmenns egne opplevelser – begge temaer som er mindre forsket på tidligere. Internasjonalt er studien unik i at jeg har undersøkt hver eneste jøde innenfor ett land.
 
Avhandlingen har tittelen In Search of Lost Homes: Post-Holocaust Restitution in Norway.
Maria Fritsche, professor ved Institutt for historiske fag (IHF) har vært hovedveileder. Kjetil Braut Simonsen, forsker ved Jødisk Museum i Oslo og Hans Otto Frøland, også professor ved IHF, har vært medveiledere.
 
Databasen og materialet Berggren har gått gjennom i avhandlingen brukes nå videre i prosjektet Forhandlinger om fellesskap: Norsk-jødisk liv og storsamfunnet, hvor Berggren er postdoktor.

Kontakt:

Elise Barring Beggren, postdoktor
Institutt for historiske fag
E-post: elise.b.berggren@ntnu.no