Flytter Dragvoll til Gløshaugen bit for bit

Campussamlingen på Gløshaugen vil føre til tomme lokaler på Dragvoll. Så langt har Trondheim kommune ingen planer for det store bygget. Dette har arkitektstudentene i masterkurset Transformasjon sett på.

Ung kvinne foran vegg med tegninger
Student Elise Brandsvik Skeides transformasjonsprosjekt heter Dragvollan i (litt) fri dressur. Foto Anne-Lise Aakervik

– Hele det store bygget, som er tegnet av arkitekt Henning Larsen er prefabrikkert, fraktet til Dragvoll og montert der. Dette har vi tatt konsekvensen av og ser ingen forskjell på å demontere bygget i seksjonene som de kom i, og frakte det til andre steder for å settes opp, sier Jon Nordsteien, arkitekt, førsteamanuensis og kursansvarlig fra institutt for arkitektur og teknologi. – Bygget ser veldig bra ut og er i god stand, og har stort potensial når det gjelder ombruk.  

Studentene har i løpet av seks uker i vår undersøkt Dragvollbygningen og kartlagt absolutt alt, ned til antall vinduer, trapper, søyler osv. De har beskrevet og vurdert eksisterende bygningsdeler med de egenskapene, kvaliteter, muligheter og begrensninger som finnes. Og de har undersøkt mulighetene for demontering, flytting og ombruk.  

– Trondheimspolitikerne har ingen planer for dette bygget når campus flytter ned til Gløshaugen. Vi har derfor undersøkt om universitetssentret kan demonteres, flyttes og gjenreises som en del av campusprosjektet på Gløshaugen, rett og slett som et hyllesystem, sier førsteamanuensis Anne Sigrid Nordby, arkitekt og ekspert på ombrukskartlegging og sirkularitet i bygg.  

Kvinne står foran vegg med poster, hendene i siden, blomstrete kjole.
Anne Sigrid Nordby er arkitekt og ekspert på ombrukskartlegging og sirkularitet i bygg. Hun har undervist på vårens Transformasjonskuset. Foto Anne-Lise Aakervik

Ombruk og nyskaping
I neste fase har studentene tatt utgangspunkt i campusplanen på Gløshaugen og prosjektert sine bygg med materialer og inspirasjon fra Dragvoll, på selvvalgte tomter og med et tilhørende tema, som energibruk eller redesign av fasadematerialer for eksempel. 

– Altså kontrafaktisk prosjektering, sier Nordsteien. – Vi endrer på bygg som allerede er prosjektert som del av campusplanene, og bruker materialer fra et annet som er ferdig bygd. Og ved hjelp av en stor dose kritisk tenking, er for eksempel glassgater fra Dragvoll reetablert langs Stripa på Gløs eller som en del av HUMSAM-bygget. På mange måter kan vi si at vi har «lyttet» oss frem til hva materialene kan brukes til.

Mann står foran vegg med plakater.
Jon Nordsteien er fagansvarlig for kurset i transformasjon og ombrukskartlegging. Studentene har virkelig gjort masse bra abeid her, Foto: Anne-Lise Aakervik

Prosjektene på veggene vitner om kreativitet, kunnskap og analyse. Her er murstein brukt i nye bygg, og glassgavler og søyler er fraktet ned til Gløshaugen med spennende resultater.  Så er det noen som har lekt seg litt mer, og laget et bygg som kan minne om Folketeateret på fengselstomta bak Samfundet. Mange av byggene har klare Dragvoll-kvaliteter som man kjenner igjen, som f.eks. glassveggene, vinduer og rotundene av murstein med trappeløp.

Plakat av arkitekttegning. Neste stopp lerkenvoll
Lerkenvoll1. Slik ser studentene Pernille Landrø og Eline Kielland at de kan transformere bygningsdeler fra Dragvoll ned til rundkjøringa ved Lerkendal/Dybdahlsveien. Foto: Anne-Lise Aakervik

Arkitektonisk skattejakt
Elise Brandsvik Skeide er en av studentene som har boltret seg i Dragvollprosjektet. – Dette har vært et veldig viktig kurs å ta, sier hun. Her har vi diskutert bærekraft og etikk, ressursbruk og hva som er varige materialer. Og ikke minst verdien av Dragvoll som bygg og kostnadene som ligger i å spare på materialene betong, tegl, tre og glass. Samt diskutert heftig hva er mulig å bruke om i nye bygg. 

Elise har tegnet et bygg som trer seg mellom Statsarkivet, Studentersamfundet og Vollan gård. – En utfordring som har vært veldig spennende å jobbe med, sier hun. – Jeg har lekt og utforsket i mange retninger og lært masse. Jeg synes det er mer interessant å se på ombruk og sirkularitet i bygg, enn å skulle tegne alt nytt. Verdien av gjenbruk er stor, og kan for en arkitekt være rene skattejakten. 

plakat med tegning av hus.
Student Elise Brandsvik Skeide har assosiert fritt på tegnekontoret med det tilgjengeilg materiale.

En del av løsningen
Dette er det første Transformasjonskurset som har gått inn i ombrukskartlegging på et profesjonelt nivå. Det ligger allerede krav inne i teknisk forskrift om at alle større bygg som rives skal gå gjennom en ombrukskartlegging.

– Fra før har vi strenge krav om å få ned energibruken i bygg, nå seiler materialbruk opp som et like viktig kunnskapsfelt med tanke på å redusere både klimagassutslipp og ressursbruk, sier Anne Sigrid Nordby. –  Vi har undersøkt grundig hva disse materialene fra 70/ 80/ 90-tallet består av og hvordan de evt. kan ombrukes. Transformasjon og ombruk blir helt sentralt for byggenæringa og kommuner i årene fremover.  Dette handler i stor grad om ressursforvaltning og økonomi. Og vi tenker at ombrukskartlegging er en del av jobben som arkitektene like gjerne kan gjøre. Da blir de kjent med bygningsdeler og materialer i sin opprinnelige arkitektoniske kontekst.

Hvis målet er å få ned utslippene i byggesektoren, er det aller beste å la byggene leve lenge. Men dersom et bygg skal rives, vil en ombrukskartlegging bidra til å kunne tilgjengeliggjøre materialene for andre byggeprosjekter. – Det er også viktig for studentene å se hva andre har gjort i tidligere tider. Dragvoll f-eks. er 80-talls strukturalisme med gode kvaliteter, bygd for undervisning. Det er grunnleggende at arkitektstudenter i dag lærer hvordan man kan bevare mest mulig av det vi har, fremfor å alltid bygge nytt, sier Nordby. 

Transformsjonskurset

Transformasjonskurset ved fakultet for arkitektur og design tilbys 4. og 5. års masterstudenter. Det tar for seg bygninger som er i ferd med å skifte bruksverdi, som ikke lenger brukes, som står tomme eller som kanskje blir revet. Fokus er på hvordan bygningen kan transformeres der den står, med minst mulig endringer – eller også om og hvordan materialene kan bli byggeklosser i andre byggeprosjekter.