Hva er frivillig dødshjelp og hvordan bør vi debattere det?

Det finnes to frivillige varianter av dødshjelp: eutanasi og assistert selvmord. Basert på lover og praksis i verden i dag kan disse defineres som følger: Eutanasi er en leges eller sykepleiers injeksjon av dødbringende medikamenter på en kompetent pasients frivillige forespørsel. Assistert selvmord er når pasienten får utskrevet en dødelig dose medikamenter av sin lege eller av annet helsepersonell, og tar disse selv.[1]

Siden 2015 har en rekke land og delstater legalisert en eller begge disse to variantene av dødshjelp. Sist ut var Østerrike, der en lov om assistert selvmord trådte i kraft 1. januar 2022. Det foreligger per nå lovforslag i England, Skottland og Portugal. I Norge har ikke Stortinget villet utrede en eventuell lovendring, men flere ungdomspartier går inn for legalisering.

Enhver debatt om temaet bør ta utgangspunkt i begrepsbruk og forskningsfunn fra Nederland, som har en dødshjelppraksis som offisielt startet i 1973. For snart 50 år siden kom dommen i den såkalte Postma-saken: En kvinnelig lege hadde tatt livet at sin alvorlig syke mor ved å sette dødelige injeksjoner på morens forespørsel. Legen fikk en meget mild dom, og fra da av ble det utviklet kriterier for dødshjelp. Om en lege fulgte disse, ville vedkommende normalt ikke bli straffeforfulgt, selv om legen brøt drapsforbudet i straffeloven ved å gi dødshjelp. Ikke før i 2002 fikk Nederland en lov som gjorde det straffritt for leger å praktisere de to variantene av frivillig dødshjelp.[2]

Opp mot 90% av legestanden i Nederland er i dag for dødshjelp. Det skyldes mange forhold, men en viktig mekanisme er denne: Når en medisinsk praksis blir legalisert, blir den i neste omgang institusjonalisert, hvorpå den også blir normalisert (og blir så å si en del av kulturen og tenkemåten).[3] I Norge, derimot, er motstanden blant norske leger meget stor.[4] Norske medisinstudenter er noe mer liberale.[5] Spørreundersøkelser i den norske befolkningen tyder på at flertallet er for legalisering. Dette må imidlertid tas med en betydelig klype salt, ettersom undersøkelsene er av svært dårlig kvalitet vitenskapelig sett. Det er også verdt å merke seg at de legene som er mest skeptiske til eller motstandere av dødshjelp, er dem som til daglig arbeider med alvorlig syke og døende pasienter. Dette forskningsfunnet går igjen i undersøkelser over hele den vestlige verden, inkludert i land som har legalisert dødshjelp.