Kronikk av Jennifer Infanti, PhD, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie og Kam Sripada, PhD, Senter for digitalt liv Norge
Norges radikale og forhastede forslag om å innføre skolepenger for studenter fra land utenfor EU/EØS står i strid med landets forpliktelse til å styrke utdanning, arbeidsliv, rett og rimelig inntekt, helse og like muligheter som del av FNs bærekraftsmål. Med dette forslaget risikerer man ikke bare å gå glipp av evnerike individer fra hele verden, men attpåtil å svekke læringsmiljøene i Norge for alle studenter. Dette forslaget er en tapt anledning til å holde i hevd Norges unike tradisjon for å fremme utdanning som en verdifull investering i oss alle, uavhengig av opprinnelsesland. Vi står sammen med rektorer, akademisk ansatte og, viktigst av alt, studenter, idet vi oppfordrer dagens regjering til å avvise forslaget på det kommende komitémøtet deres i juni.
I dag utgjør norske studenter 90,7 prosent av NTNUs studentmasse, mens de resterende studentene representerer 122 land. Tallet på ikke-europeiske studenter som tar en bachelor- eller mastergrad ved NTNU, som i dag ligger på rundt 450, utgjør imidlertid bare en brøkdel av det totale antallet kvalifiserte søkere til de internasjonale masterprogrammene våre. Hvis de foreslåtte skolepengene blir en realitet uten at det innføres nye stipender, forventes dette tallet å stupe neste år. Norges studiesteder vil da plutselig by på færre tverrkulturelle vennskap, en mer homogen studentmasse, innsnevret kompetanse på tvers av mange programmer, mindre språkmangfold og med ubetydelige kostnadsbesparelser å vise til. «Noen av de beste masterstudentene jeg har hatt kunne aldri ha kommet om vi hadde krevd studiepenger» fremhevet professor Vladimir Tikhonov fra UiO. Vi deler denne oppfatningen basert på våre egne erfaringer.
Det er grunnleggende viktig å stille spørsmål ved hvordan denne politikken virkelig skal gagne norske studenter.
Vil innføring av skolepenger for ikke-europeiske studenter styrke norsk som akademisk språk? Svaret er nei, siden de fleste berørte studentene allerede går på engelskspråklige internasjonale masterprogrammer. Språkstøttetiltak ville ha klart gunstigere effekt, skal man ta denne bekymringen på alvor. Det er også høyst usannsynlig at disse avgiftene vil hindre norske studenter i å forlate den akademiske verden, ettersom disses avskjed først og fremst skyldes begrensede karrieremuligheter på universitetene og mer tiltrekkende arbeidsplasser utenfor akademia. De faktiske løsningene på disse bekymringene ligger i å ta for seg de underliggende problemene.
Til slutt, vil de foreslåtte avgiftene øke norske universiteters inntekter? Tvilsomt, siden studentene vil søke rimeligere og høyere rangerte studieprogrammer andre steder i Europa. Ta for eksempel masterstudiet i global helse ved NTNU. Programmet mottar 600 søkere fra land utenfor EU/EØS hvert år — 150—200 av dem er kvalifiserte. Rundt halvparten av de totalt 25 plassene tildeles de beste av disse kandidatene. Hvis de foreslåtte avgiftene innføres, vil kostnadene for NTNUs 2-årige program skyte i været til rundt 35 400 amerikanske dollar, noe som er langt over det europeiske gjennomsnittet på 20 335 dollar for masterprogrammer i global helse (BMJ Global Health). Den MSc i Global Helse ved Karolinska institutet koster halvparten av NTNUs foreslåtte pris.
Dyre flyreiser, visum og levekostnader i Norge gjør at mange ikke-europeiske studenter og familiene sine må spleise, bruke opp sparepengene, ta deltidsjobber og satse på en reise nordover. Disse studentenes erfaringer har potensial til å inspirere flere norske studenter til å studere i utlandet, et strategisk mål som NTNU og andre norske universiteter i årevis ikke har klart å oppfylle.
Norges omdømme når det gjelder å tilby gratis utdanning til alle, uavhengig av nasjonalitet, er i tråd med synet om at utdanning er en grunnleggende menneskerett. Utvidelse av gratis utdanning for alle fremmer sosial likhet ved å likeberettige tilgangen, og fordi vanskeligstilte grupper drar større nytte av denne tilgangen. Å pålegge ikke-europeiske studenter høye studieavgifter strider ikke bare mot disse prinsippene, men formidler også et budskap til dagens norske studenter om at utdanning er en vare snarere enn en rettighet. Er det disse verdiene vi ønsker å formidle?
Verdens velstående nasjoner henter ut og utnytter i det uendelige økonomiske, menneskelige og andre ressurser fra lavinntektsland for å drive vår egen økonomiske vekst, noe som overskygger de relativt små midlene som tidligere ble tildelt ikke-europeiske studenter som søker høyere utdanning i Norge.
Regjeringen bør avvise dette forslaget, og på nytt forplikte seg til å støtte utdanning for alle. Istedenfor å kreve skolepenger kan regjeringen utforske alternative finansieringsmodeller for høyere utdanning, som for eksempel partnerskap med privat sektor eller filantropiske organisasjoner. Modeller som samarbeidet mellom MasterCard Foundation og Universitetet i Cape Town kan være til inspirasjon. Ordninger som kobler studieprogrammer med sysselsetting for å støtte den norske økonomien er også verdt å vurdere. I mellomtiden er regjeringen og universitetslederne våre nødt til å iverksette umiddelbare tiltak for å avbøte de negative konsekvensene av de nye studieavgiftene på studiesteder i Norge, som skal tre i kraft så tidlig som i august. Tiltakene bør omfatte økonomisk støtte til talentfulle studenter med behov for det, uavhengig av nasjonalt opphav. Studenter som allerede har søkt for studieåret 2023-2024, altså før avgiftene ble kunngjort, bør ikke være pålagt å betale.
Det er på tide å holde regjeringen vår ansvarlig for forpliktelsene deres til bærekraftsmålene, og hindre at studiesteder for høyere utdanning i Norge, kjent for prinsippene om «likestilling» og «janteloven», blir kjedelige og eksklusive enklaver for privilegerte.