I forskningsprosjektet NERES på NTNU ser vi på kjernekraftens rolle i et fornybart energisystem. Nylig ble noen av våre funn tatt med i kapittelet «Kjernekraft i Norge?» i den nye bærekraftsboka til Norges tekniske vitenskapsakademi (NTVA).
Det er ganske tydelig at det blir vanskelig å fullelektrifisere Norge uten betydelige bidrag fra kjernekraft. Men da må vi våge å ikke bare diskutere kjernekraft isolert sett men også se på hvordan den passer i den norsk energimiksen.
Det har vårt nylige arbeid forsøkt å gjøre.
I vårt fagfellevurderte kapittel, sammenlignes et 100 % fornybart scenario med et teknologinøytralt scenario. I sistnevnte, er kjernekraften den energikilden som vokser mest i tidsrommet mellom 2040 og 2050, noe som samsvarer perfekt med da det største økende kraftbehovet kan komme.
Videre vises det hvordan det motsatte scenariet vil få mangel på fast, regulerbar effekt, noe som kan gå sterkt utover forsyningssikkerheten og føre til periodevis høye strømpriser.
Uten kjernekraft, kan en mindre andel av krafta gå til elektrifisering av samfunnet. Med mye uregulerbar kraft vil det produseres mye samtidig, noe som gjør at overskuddskraften er tenkt å brukes til å produsere hydrogen med usikker lønnsomhet. Dette ser vi igjen i DNVs energiomstillingsscenario «Energy Transition Norway», hvor mesteparten av krafta fra norsk flytende havvind er tenkt å brukes til hydrogenproduksjon i fremtiden.
Det er de små modulære reaktorene(SMR) som har fått mest oppmerksomhet i Norge. Selv om det er knyttet litt usikkerheter til denne teknologien, så er faktum er at små lettvannsreaktorer – som SMR’er bygger på – har eksistert i 50 år allerede.
Norge var faktisk det sjette landet i verden som bygget en tilsvarende SMR på 50-tallet, da på tre år! Det som gjenstår å se er hvilket kostnadsnivå disse vil ende opp på.
De SMR’ene som er nærmest kommersialisering er såkalt generasjon III+. Denne teknologien finnes kommersielt og er oppe og går i dag.
Les kapittelet: Kjernekraft i Norge?