Under Holocaust i Norge konfiskerte og omfordelte NS-institusjonen Likvidasjonsstyret jødiske hjem, eiendeler og bedrifter. Da de overlevende norske jødene kom tilbake etter krigen, var hjemmene deres bebodd av nye familier, eiendelene spredt for alle vinder og bedriftene overtatt av andre.
Like etter krigen vedtok Stortinget flere lover om tilbakeføring av verdier som var gått tapt eller blitt ødelagt under krigen, og ga flere institusjoner i oppdrag å gjennomføre oppgjøret. Slik tidligere forskning har vist var konfiskasjonene av jødisk eiendom en del av Holocaust – tett knyttet til de fysiske drapene og utviskingen av jødisk liv i Norge. Likevel tok ikke lovene høyde for de spesielle behovene norske jøder hadde som ofre for folkemord. Som et resultat var tilbakeføringen av disse verdiene etter krigen mangelfull.[1]
I min doktorgradsavhandling skal jeg undersøke hvordan byråkratene i tilbakeføringsinstitusjonene behandlet søknader om tilbakeføring og erstatning fra jødiske skadelidte. Jeg skal også undersøke hvordan norske jøder opplevde denne prosessen og hvordan det påvirket gjenoppbyggingen av deres liv etter Holocaust. Der tidligere forskning i stor grad har fokusert på den økonomiske verdien av eiendom, skal jeg også undersøke dens emosjonelle verdi og større betydning. Bygningene, eiendelene og forretningene betød mer enn hva deres pengeverdi reflekterte. De var hjem, arvestykker, barndomsskatter, bryllupsgaver og familiebedrifter. De kunne være en tilknytning til en tapt fortid, gode minner, vonde år og drepte familiemedlemmer.
I tillegg til å utvide vår kunnskap om tilbakeføringsoppgjøret, er målet med avhandlingen å bidra til å besvare større problemstillinger i norsk-jødisk historie. Hvordan responderte den norske statens på folkemordet etter 1945? Hva var holdningene til jøder etter krigen i Norge og hvordan har forståelsen om folkemordet utviklet seg? Hvordan taklet norske jøder etterdønningene av Holocaust og hvordan ble norsk-jødisk liv gjenoppbygd?
Restitusjon av jødisk eiendom er et av få aspekter ved norske jøders etterfolkemordserfaringer[2] som har etterlatt seg samtidige kilder. Videre var det få andre arenaer der norske jøder og representanter for den norske stat samhandlet. Dermed er restitusjonsprosessen en unik mulighet til å undersøke historiske hendelser av stor betydning som ellers i stor grad ville vært tapt til tiden.
Referanser
1] Minoriteten i Skarpnes-utvalget. «Mindretallets utdredning». I NOU 1997: 22:Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den andre verdenskrig. Utredning fra utvalget som har kartlagt hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den 2. verdenskrig og oppgjøret etter krigen, 8–11, 84–162, and 169–72. Oslo: Justis- og politidepartementet, 1997; Elise Barring Berggren. «Exclusion by Ignorance: Lawmakers’ Lack of Attention to Norwegian-Jewish Needs in Restitution Legislation 1945–1947». Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2021.
[2] Begrep hentet fra Ingjerd Veiden Brakstad. Etter folkemordet 1945–. Oslo: Samlaget, 2021, s. 8–9.